En skala er bygd opp etter et fast mønster. Den består av syv forskjellige toner etter hverandre med hele og halve trinn mellom seg.
I en durskala er mønsteret slik:
HEL – HEL – halv – HEL – HEL – HEL – halv.
Fordi vi er så vant med durtonaliteten i all musikk vi hører, kan vi enkelt synge en durskala uten å tenke på om vi synger hele eller halve trinn, det går liksom automatisk. Men det kan være en styrke å bevisstgjøre dette fordi det vil føre til større kontroll i sammenhenger der tonaliteten endrer seg eller er mer utfordrende.
Mollskalaen er også bygd opp etter et fast mønster, og den har mer til felles med durskalaen enn man skulle tro. Den har nemlig akkurat de samme tonene som i en durskala, men man starter og slutter et annet sted. Derfor kalles de parallelltonearter. Hvis man spiller (eller synger) de hvite tangentene fra A til A (se piano) får man en ren mollskala. Legg merke til at tonene i denne skalaen har denne bokstavrekken:
A – H – C – D – E – F – G – A
Er det noe som virker kjent? Ja, det stemmer, det er så godt som alfabetet. Antageligvis er det slik at tonene opprinnelig fikk navn etter alfabetet, men historien sier at det har skjedd en feil på veien, og derfor brukes det mange steder H istedet for B på tonenavnene.
Øvelse:
Syng en durskala. Du har nå sunget en rekke av toner etter hverandre hvor avstanden er både hele og halve trinn (på pianoet under ser du det faste mønsteret).
Kjenn hvordan det føles å synge fra det tredje til det fjerde trinnet i skalaen. Det er ikke mulig å synge noen tone imellom de trinnene i skalaen, fordi avstanden er et halvt trinn (en liten sekund). Syng så en mollskala. Kjenner du at de halve tonene har byttet plass?
Tangentene på pianoet gir et tydelig bilde av skalaens oppbygning med hele og halve trinn.
Mønsteret er enkelt å se fordi det er en halvtone mellom hver tangent, uavhengig av om de er sorte eller hvite. Avstanden fra en hvit tangent til en annen er derfor ikke alltid den samme. Hvis en sort tangent kommer imellom de hvite er det en heltone, mens hvis det ikke er en sort tangent imellom, er det en halvtone. De to toneartene som ikke har faste fortegn (og altså ikke bruker noen sorte tangenter) er C-dur og a-moll.
En kromatisk skala består av kun halve trinn, altså skalaens minste komponenter. I en kromatisk skala blir samtlige hvite og sorte tangenter på pianoet brukt.
Øvelse:
Denne øvelsen skal hjelpe koristene til å synge kromatiske vendinger. Målet er at de kromatiske trinnene blir like store og at man ikke kommer på avveie fordi man tar for store eller for små steg underveis. Trikset er å finne noen holdepunkter som man kan støtte seg til. Syng de tre første tonene i en durskala (1-2-3). Nå har du sunget bare hele trinn. I neste omgang skal du fylle inn en kromatisk tone mellom hver av disse trinnene. Fortsett å la 1-2-3 være de tunge slagene som får mest oppmerksomhet, og tenk disse tonene som et skjelett som du ikke skal endre på selv om du nå skal synge andre toner imellom. La gjerne en fysisk bevegelse være med og understreke dette ved å vise i luften hvor 1-2-3 ligger. Syng de kromatiske gjennomgangstonene så lette du kan i starten, nesten uten lyd. Pass på å ikke endre de tonene du sang opprinnelig. Syng de kromtatiske tonene gradvis sterkere. Gå tilbake til skjelettet hvis du trenger mer øving. (Idé etter GroShetelig)
